Usikkerheten synes i folks bekymrede ansikter på gaten. Forfallet synes i alle søppelhaugene som ligger rundt søppelcontainerne. Krisen høres når duren av alle generatorene minner deg på at strømmen kommer og går.
De stengte butikkene, kafeene og de stille gatene i sentrum viser at folk ikke har penger å bruke. Selv Beiruts berømte natteliv har stilnet.
Amal Bachour Fares vil også forlate Libanon, etter et helt liv her.
For 12 år siden mistet hun mannen sin i et bombeattentat. Han var tilfeldigvis i nærheten da bilbomben gikk av. Siden da har Fares oppdratt de to barna sine alene.
I alle år, gjennom alle politiske kriser og kriger, har hun alltid hatt et håp for landet. Hun elsker Libanon. Hun har trodd på Libanon. Men nå er det slutt. Hun har bestemt seg for å reise til USA.
Landet snart konkurs
Libanon har blitt truffet av flere kriser. Koronapandemien rammet samtidig som nasjonaløkonomien knelte for alvor.
– I dag er det totalt kollaps i samfunnet. Folk mistet jobbene og inntektene sine, og de som jobber betales bare halvparten av lønna, forklarer Patrick Mardini, økonomiekspert og leder for tenketanken Det libanesiske instituttet for markedsstudier.
Den økonomiske krisen har bygget seg opp år for år. Libanon er ett av landene i verden med størst statsgjeld, og da avdragene skulle betales i vår fantes det ikke lenger nok penger.
Nå vil ingen låne mer til landet, som har akutt behov for milliarder av dollar. Men dialogen med Det internasjonale pengefondet (IMF) har kjørt seg fullstendig fast.
Reformer mot dollar
I mai startet forhandlingene med IMF om milliarder av kroner i krisehjelp, men etter 16 møter var det stopp.
For å få nye lån, må landets regjering love innstramminger og reformer. Det viser seg vanskelig å få til i praksis.
– Reformene som må til, er veldig tøffe. Det må kuttes ned på antall ansatte i regjeringen og offentlig sektor. Mange har fått jobb på grunn av vennskap, klientforhold og gjengjeldte tjenester i forbindelse med valg. Det er faktisk slik folk ansettes i offentlig sektor her, sier Patrick Mardini.
– Noen av dem er produktive, men de fleste av dem er det ikke. Vi har ikke råd til å betale dem lenger, sier økonomieksperten.
Fastlåste posisjoner er ikke uvanlig i det multireligiøse og sekteriske Libanon, der politikere i uminnelige tider har vært beskyldt for kameraderi, korrupsjon og favorisering av egne grupper, det være seg sunnier, sjiaer, drusere eller kristne.
– Enhver fraksjon kjemper for sine interesser mens landet brenner, forteller en kilde med nær tilknytning til IMF-forhandlingene til nyhetsbyrået AFP.
Den libanesiske liren har stupt i verdi. Før krisen fikk du en dollar for 1500 lire. I dag er kursen på rundt 7000 lire. På grunn av hyperinflasjonen har folk mistet kjøpekraften. Og de får ikke ta ut pengene sine fra bankene lenger.
Folk ble fattige veldig raskt og overraskende fort. Nå trykker regjeringen penger for å finansiere utgiftene, derfor har valutaen vår stupt. Om de fortsetter på denne veien, går vi inn i et veldig stygt og svart scenario, tror økonomen Mardini.
Protestene har også stilnet
Amal Bachour Fares kjører av gårde til et apotek der hun vet at medisinene er billigere.
– Vi har ikke noe liv her nå. Vi betaler tredobbel pris for vann og strøm, myndighetene hjelper oss ikke i det hele tatt. De med rikdom kontrollerer alt her. Folket må ta makten og danne regjering, mener Fares.
I mange måneder, helt siden oktober, har store folkemengder protestert i gatene. Demonstrantene krever en total omveltning av den politiske ordenen i landet.
Ingen vei utenom
May Makhzoumi er gift med en av Libanons rikeste menn, Fouad Makhzoumi. Sammen driver de den veldedige organisasjonen Makhzoumi Foundation, som blant annet støttes av Norge.
Hun forstår at folk er dypt fortvilet og frykter økonomiske reformer som gjør at livet blir enda hardere.
Men Makhzoumi ser ikke at det finnes noen vei utenom kravene fra det internasjonale samfunnet.
– Jeg tror ikke vi får til en løsning om ikke regjeringen går med på reformene som långiverne forlanger, deriblant en anti-korrupsjon-lov. Ellers vil vi være i limbo. Vi vil ikke ha noen penger, ikke få hjelp fra noen, men blir overlatt til oss selv i forsøket på å overleve, sier May Makhzoumi.
– Hva vil skje når det er tomt for penger, mat og drivstoff?
Ektemannen bygget opp en kjede med avanserte rørfabrikker. Med milliardformue vil de klare seg. Det er verre for mange andre av Libanons nesten 7 millioner innbyggere.
May Makhzoumi frykter at den økonomiske kollapsen i tillegg blir en sosial kollaps.
– Jeg emigrerte da jeg var ung og bodde utenlands i 30 år. Jeg har ikke lyst til å gjøre det igjen. Jeg vil ikke at barna våre skal gjøre det. Men alle disse unge menneskene, den neste generasjonen, hvor er deres håp? spør hun.
Mistet jobben
Afif Tabsh (33) er en av dem May Makhzoumi har i tankene.
Den høyt utdannede mannen med perfekt engelsk har nettopp mistet jobben ved American University of Beirut (AUB). Universitetet, som ble grunnlagt i 1866, regnes som ett av de to beste universitetene i Midtøsten.
Likevel er det i ferd med å måtte stenge dørene. For 10 dager siden mottok 850 universitetsansatte sin oppsigelse.
– Det gjorde meg vondt å se at så mange av oss mistet jobben. Mange har arbeidet her i 25–30 år og er svært kompetente, sier Afif Tabsh, som jobbet som forretningsutvikler ved universitetet.
På grunn av koronasituasjonen var mange permitterte før den endelige oppsigelsen kom. Det har vært trange måneder for Tabsh, kona og barna på ett og tre år.
– Vi lever av oppsparte midler. Pengene skulle gå til å kjøpe egen bolig. Akkurat nå fokuserer jeg bare på å overleve dette året og den økonomiske nedturen, med minst mulig skade, sier han til NRK.
Nå hjelper han eldre kolleger med å skrive CV-er og søke etter jobber internasjonalt. Mange libanesere har god utdannelse og gode språkkunnskaper.
– Akkurat nå er den letteste løsningen å flytte til land i Gulfen eller emigrere til Australia, Canada eller et annet sted. Det ville gi oss et minimum av sikkerhetsnett. Her er alt så usikkert, sier Tabsh.
Han er redd landet fort når en arbeidsledighet på 50 prosent.
– Det føles enda tyngre ved at det ikke finnes en politisk vilje eller en folkevilje til reelle endringer, sier Tabsh.
Mathjelp til middelklassen
Makhzoumi Foundation ser den nye nøden på nært hold.
– Lønningene strekker ikke til lenger. Vi har mange fra middelklassen her. Alt har blitt så dyrt at mange ikke lenger har råd til det de trenger. Under ramadan delte vi aldri ut brød før. I år delte vi ut brød hver dag, sier May Makhzoumi.
May Makhzoumi forteller at hun og mannen startet organisasjonen fordi de vokste opp da Libanon var på sitt beste og ønsker å gi noe tilbake. Ektemannen ble i 2018 ble innvalgt i parlamentet for partiet hans selv startet, Det nasjonale partiet for dialog.
Landet har vært gjennom mange kriser før, men den lille nasjonen har alltid klart å reise seg.
– Det ser mørkt ut nå, men jeg vet at folk har vilje. De elsker Libanon, de ønsker ikke å forlate landet, de kjemper for å bli her. Men vi trenger all den støtten vi kan få for å bringe landet og livet tilbake her.
– Det jeg er mest bekymret for, er at man fortsetter som nå – måtte Gud hjelpe oss alle! sier hun.